Den som er ferdig med å drømme, er ferdig med livet.

Et av Martin Luther Kings mest kjente ordtak er: ”I have a dream”. Han drømte om et Amerika uten raseskille, hvor svarte, gule og hvite levde side om side som likeverdige samfunnsborgere. I dag er hans drøm gått i oppfyllelse. En drøm starter med en tanke. En tanke på noe vi ønsker å gjøre eller oppleve. Alle trenger å drømme. Det gir oss energi og kraft. En idrettsmanns motivasjon er drømmen om å vinne. Det er en ”gulrot” som gjør at han har noe å strekke seg etter, og når motgangen kommer kan drømmen hjelpe han til å overvinne. Jeg kjenner mange fattige barn i India som også har drømmer. De drømmer om å gå på skole og få seg en utdannelse. Da kan de tjene penger så de kan spise seg mette hver dag. Mange av våre Day Care Centra er i landsbyene, ofte langt fra større tettsteder. En av våre utfordringer er at når barna er ferdig med sjette klasse må de inn til større steder for å kunne gå videre på skole. Dette har vi gjort noe med. Vi vil gjøre alt vi kan for at barnas drømmer skal gå i oppfyllelse. Vi har bygget et internat. Et ektepar skal bo sammen med barna så de kan få de beste muligheter for å lykkes i livet. Ålesund Kristne Senter har også drømmer. De drømmer om å hjelpe fattige barn i India, og de har gjort noe med det. De har hatt loppemarkeder og samlet inn penger til finansieringen av internatet. En har sagt: Den som er ferdig med å drømme, er ferdig med livet.

En gladmelding

I dag kom ”gladmeldingen” om at maskinene for produksjon av strandsandaler er satt i gang. Sist vi var i India inngikk vi en avtale med en forretningsmann om å starte opp igjen en gummisandal fabrikk. Vi har gitt et rentefritt lån som skal tilbakebetales innen 4-5 år. Når disse pengene betales tilbake skal de brukes til nye prosjekter for å gi flere arbeidsplasser. Rammebetingelsen er at det ansettes syv arbeidere som utgjør et arbeidsskift. Etter en tid er målet å øke produksjonen til to skift, og da kan fjorten personer arbeide i fabrikken. Dette er det andre større prosjekt vi har gitt et rentefritt lån til for å skape arbeidsplasser i India. Vi har fra før av gitt mikro lån til en del familier. Det er mindre rentefrie lån til fattige som ikke får lån i bank, men gjennom et slikt lån, kan tjene så mye at de kan brødfø seg selv og familien. Hensikten med vårt engasjement, er å etablere arbeidsplasser. Abraham Lincolin sa det slik: ”Man kan ikke gi mennesker varig hjelp ved å gjøre det for dem som de selv burde gjøre”.

En dag med medical team i India

Landsbyen som skal få besøk av medical team i dag ligger en times kjøring med bil fra stedet der de bor i Pithapuram. Sjåføren er en ung mann som kjører forsiktig etter forholdene. Å kjøre bil i India er mildt sagt en utfordring. Jeg forstår godt at de kristne alltid ber før de kjører, og de takker Gud når de er fremme. Når teamet kommer til landsbyen, har alle sine oppgaver de skal utføre. For å kunne samtale med de som kommer for å få hjelp trengs en tolk. Tolken er en dyktig ung dame som til daglig arbeider som lærer. Noen rigger opp et bord og noen stoler, som de og pasientene kan sitte på. En annen deler ut kølapper og organiserer køen. Det å få indiske landsbyboere til å forstå at de må vente på sin tur er ingen lett oppgave. Når køen er noenlunde ordnet, begynner konsultasjonene av de som trenger hjelp. Nesten alle har smerter i ledd og muskler. Det er svært begrenset hva som kan gis av hjelp på denne måten, men de fattige landsbyfolkene har små krav og utrykker takknemlighet for all form for hjelp. Teamet tilbyr også å be for de som ønsker forbønn, og nesten alle vil bli bedt for. De som kommer har ofte med seg barn, så teamet har også forberedt et opplegg for barna. Ballonger er kjøpt inn for anledningen, og barna er helt ville av begeistring. Mesteparten har knapt sett eller holdt i en ballong. Dagene blir ofte lange og hektiske og denne dagen er intet unntak. Alle som har møtt fram må få en konsultasjon med en lege eller sykepleier, og i dag er ca. 100 mennesker blitt konsultert. Når alle de fremmøtte er gått hjem, kan teamet sette kursen tilbake til der de bor. Slitne? Ja, men glade. De har gjort en innsats for noen som setter pris på deres hjelp. Aksel Sandemose sa det slik: ”Den sikreste vei frem mot å få leve et liv slik som vi ønsker, er at vi innrømmer andre samme rett.”

En dag på pastorseminar

Dagen skal starte mellom kl. 9 og 10. Noen steder kommer deltagerne langveisfra, noen må kanskje gå flere timer på stier fra avsidesliggende landsbyer. Det gjør at første seminardag kanskje begynner ved 11-tiden. Ved ankomst må hver pastor registrere seg og de får utdelt en skrivebok og en blyant. Mange av disse er fattige landsbypastorer. Vi ordner med mat for alle som deltar på seminaret. Første serveringen er lunsj som vanligvis skjer ved halv to tiden. Da har det blitt sunget, bedt og holdt to bibeltimer. Etter en times lunsj fortsetter undervisningen med to nye bibeltimer, og deretter en lengre pause med servering av kaffe eller tea. Blir det arrangert et åpent møte om kvelden, pleier vi å avslutte seminaret klokken 17:00. Er det ikke annet opplegg fortsetter vi gjerne med to bibeltimer til fra kl. 18:00-20:00. Da er det igjen servering av mat for deltagerne. Den siste dagen i et seminar, har vi ofte en liten sesjon hvor deltagere som ønsker det, deler med de andre hva seminaret har betydd for dem.

På besøk i en fiskelandsby

Vi ankommer med bil til elvebredden hvor noen enkle små fiskebåter med mannskap venter på oss. De skal frakte oss over elven til en liten landsby hvor ca 30 familier bor. Sjøveien er den eneste framkommelige vei. Når vi nærmer oss boplassen, viser innbyggerne en begeistring og glede som om de fikk besøk av Sonja Gandhi. Alt var enkelt i landsbyen og stråhusene de bodde i var små. Vi lange fra Norge, måtte nesten krype inn. Det synes de var morsomt, så de lo seg nesten skakke. En av de første pastorene vi startet samarbeid med i India, har i flere år reist til dette stedet og forkynt evangeliet. Hun er en dame på over 60 år og er pastor også i en annen fiskelandsby nær Kakinada. Det vi så og opplevde her var enestående. De hadde bygget en liten kirke. Der også måtte vi bøye oss ned for å komme inn gjennom døren. Den var ikke stor, men de stuet seg inn som sild i tønne. I landsbyen var det ca 30 barn i skolealder, og deres problem var at de ikke hadde noen skole der. De måtte fraktes over elven hver dag og dessverre ble det så som så med skolegang for dem. Deres ønske var å kunne ansette en lærer og at barna kunne få et måltid mat for dagen. Kirken kan brukes til skole. Med dette ropet fra fattige barn om hjelp til skolegang, tok vi farvel med disse fantastiske menneskene. La meg si det med en gang, de hadde ingen krav om at vi skulle gjøre det, bare et forsiktig spørsmål. Men spørsmålet har festet seg hos meg. Vi må på en eller annen måte hjelpe dem. Det vil ikke koste så mye.

En travel uke

Også denne uken har vært en travel, men veldig spennende uke. To pastorseminarer og en dag med graduation av bibelskoleelevene. Dette er tredje kullet som har fullført vår ettårige bibelskole. Fra neste år utvides den til to år. Vi har også vært med på åpning av et Child Care Center, og ikke å forglemme har vi hatt to dagsseminarer for ungdom/studenter. Det kom også en del voksne. På et av seminarene kom det en katolsk prest. Noen av medlemmene i kirken hans inviterte han med. Han ble berørt av Guds ord som ble forkynt. Da vi skulle be kom Guds Ånd over han og han begynte å tale i tunger.

Vi hører rapporter om at Den Hellige Ånd virker på en sterk og overbevisende måte over store deler av India. Men når Gud møter folket, blir det også motstand. De siste årene har forfølgelsen mot de kristne tiltatt i styrke. Fanatiske hinduer brenner husene til de kristne, raserer kirkene og flere er også drept. For en uke siden ble 14 pastorer drept i staten Orissa, nabostaten til Andhra Pradesh. Det radikale og nasjonalistiske hindupartiet, RSS, styrer Orissa. Under deres beskyttelse har mobben i flere år fått herje fritt uten å bli straffet for det.

Blant stammefolk i India

Vi har nettopp ferdige med det andre seminaret for pastorer. Seminaret ble holdt i utkanten til jungelområdet Alluri Sitaramaraju i Andhra Pradesh. Her har store maoistgrupper, kalt naxals, sine treningsleirer. På pastorseminaret var det 200 deltagere. Femti av disse kom fra stammefolket i jungelen. Når evangelistene skal gå fra en landsby til en annen for å forkynne evangeliet, kan det noen ganger medføre store vanskeligheter. Farlige dyr og slanger er et konstant faremoment, men kanskje det farligste er krigen som pågår mellom indiske soldater og maoistene. Kommer de i skuddlinjen mellom de to krigende partene er de ille ute. For disse er to dager på seminar en fest. De danser, synger, ler og ber. Det er svært lite som skal til for å glede dem. For en norsk predikant, er det en fornøyelse å kunne forkynne Guds ord til dem. Vi hadde også med en overraskelse til dem. Vi hadde kjøpt stoff til en fin bukse og en skjorte til hver av dem. Dere skulle sette hvilken glede og takknemlighet de viste for gaven. ”Det er ikke den som har lite, men den som aldri får nok, som er fattigst.”